Skjeletter i skapet

«Skjeletter i skapet» tar sikte på å tilgjengeliggjøre, samle og produsere ny kunnskap knyttet til det humane materialet som finnes ved Nasjonalt medisinsk museum og andre museer i Norge.

Hvordan håndtere, tenke og snakke rundt disse levningene? Er de i det hele tatt «gjenstander»? Hvilke spørsmål er det relevant og møte dem med, og hvilke forum og kontekster kan de lede oss til? Samlingene kan føre i ulike retninger og inngå i ulike saker, og lede til etablering av ny kunnskap. Vi tror at dette materialet er potensielle spor til ulike forskningsprosjekter, til enkeltskjebner og spesielle praksiser. Prosjektet ønsker å legge til rette for en stor og bred større diskusjon og forskningsprosess som initieres fra museene og involverer det som vil vise seg å være relevante aktører og instanser fra ulike fagmiljøer, interesseorganisasjoner, privatpersoner med mer.

Bakgrunn for prosjektet

Et sentralt utgangspunkt for opprettelsen av Nasjonalt medisinsk museum var gjenstandssamlingen fra Rikshospitalet/(Universitetet i Oslo, som ble overdratt NTM i forbindelse med at Rikshospitalet flyttet (fra Pilestredet i Oslo Sentrum, der det hadde holdt til siden 1883, til Gaustad). Samlingen er broket, og inneholder blant annet en samling humant biologisk materiale. Det dreier seg om mellom 100 og 200 objekter; spritpreparater - det meste av menneskelige organer (hjerner, hjerter, lunge), samt ulike vevspreparater (hud), også noen embryoer - og skjellettpreparater (fire av fostre, andre av hender, føtter, hodeskaller samt løse knokler). Samlingen er nokså uordnet; bare delvis registrert, og nokså lite tatt rede på. En kilde til dårlig samvittighet, med andre ord. Men også til ny viten innenfor en rekke disipliner og emneområder. Hvilke vet vi ennå ikke.

Vi mener at denne delen av Rikshospitaletsamlingen inneholder viktige, uutforskete kilder. Det er potensielle spor bakover og framover - til ulike forskningsprosjekter, til enkeltskjebner og spesielle praksiser. Innenfor f.x. vitenskapshistorie, museologi, psykiatri og somatisk medisin (samt forhåpentligvis en rekke andre fagfelt og sammenhenger). Jobben nå, i dette prosjektet, er å finne gode måter å snakke om og bruke dette materialet på – finne relevante spørsmål å stille disse levningene og relevante grupper og instanser å stille dem til. Det at materialet er så pass «umusealisert» representer en sjelden mulighet til å forfølge det åpent.

Ved å vie de konkrete gjenstandene (eventuelt gjenstandssamlingene) nysgjerrighet og oppmerksomhet, fra ulike sider og faglige hold, håper vi at de vil lede oss til stadig nye og flere relevante parter og saksfelt. Vi vil snakke om dem på nye måter, og involvere andre/nye mennesker. Vi vil begynne med å vise gjenstandene til publikum. Det kan gjøres i en utstilling åpen for alle, eller gjennom å invitere noen inn i et magasin eller et område der vi har samlet objektene (evt. noen av dem). Kanskje vil det være interessant å invitere inn mer spesifiserte publikumsgrupper, som barn/unge, eldre, ulike grupperinger innen helsevesenet, »urban exploratorers»; mennesker som er opptatt av å utforske samtidsruiner som forlatte institusjoner, som Dikemark og andre nedlagte asyl – for å øke muligheten for større bredde og heterogenitet i spørsmålene og tematikkene som reises.

Går det som vi håper, vil materialet lede oss inn i problemstillinger langt unna de vi forbinder dem med i dag. Det gjelder også de mest sorterte og utredete delene av samlingen. For eksempel er det (vil jeg tro) mye å lure på i møtet med dette skuddsår-preparatet – også av ting som ikke er knyttet til grosserer Rustad eller slektsforskningsmetoder. Eksempler på tematikker vi håper materialet vil kunne føre oss inn i er spørsmål av estetisk art, spørsmål knyttet til skifter i kroppens status som kunnskapskilde og i forhold til «ånd», spørsmål knyttet til konserveringsmetoder.

Det å prøve å finne ut av gjenstandsbiografien til det nevnte skjelettet i gladmat-posen er en god ting å begynne med, tror vi. Eventuelt kan vi også gå tettere på selve «Skjelettet i skapet», som er ett objekt som likner endel på det i posen, i hvert fall i sin historikk sammen med oss – vi oppdaget de to med en halvtimes mellomrom- og siden har de blitt stående for oss som symboler på hvilke skatter som faktisk finnes på vårt magasin. Det er nå på tide å åpne posen og skapet ordentlig, og se hva det leder til.

En annen undersamling, der vi vet noe, men fortsatt kan finne ut mye mer, er 11 preparater (de fleste av embryoer), brukt i Barselhjemsutstillingen 1916. Det at gjenstandene har inngått i en utstilling for 100 år siden er et interessant utgangspunkt: Hvordan ble de samlet, og stilt ut? Hvilke diskurser inngikk de i da, spørsmål var de ment å besvare? Hva kan de si oss om endring i utstillingspraksiser og i hvordan fostre brukes på museum?

Øvrige sentrale samarbeidspartnere og kontaktpunkter for ”Skjeletter i skapet” er: Forskningsprosjektet ”From racial typology to DNA sequencing. ’Race’ and ’ethnicity’ and the science of human genetic variation 1945-2012” som ledes av Jon Kyllingstad ved Norsk Teknisk Museum, De Schreinerske Samlinger (ved Avdeling for anatomi, Institutt for medisinske basal fag, Universitetet i Oslo) og Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget), og andre nordiske museer som har denne typen humant materiale. Sentrale eksmepler her er Medicinsk Museion i København som viser Københavns Universitets studiesamling av anatomiske preparater, Historiska museet i Lund, som i utstillingen ”Døden et bekymmer” (produsert i 2014) viser fram deler av sin skjelettsamling.

Introbildet viser et tablå i «Barselhjemsutstillingen» fra 1916. Denne utstillingen hadde et tydelig politisk mål: Å øke morsrollens status og medvirke til bygging av barselhjem, der kvinner kunne føde og hvile ut i trygge, hygieniske omgivelser. Ukjent fotograf. Foto: NTM.