Fra vår egen forskning:

Design anthropological approaches in collaborative museum curation

Dagny Stuedahl, Ageliki Lefkaditou, Gro Synnøve Ellefsen, Torhild Skåtun

"Museums show an increasing interest in participatory activities that open their premises and processes to diverse audiences. Inspired by this turn within museums, the exhibition FOLK adopted a multi-level co-design approach to address scientific racism and its heritage in contemporary science and society. Here we focus on the processes of collaborative curation during a series of public, pre-exhibition events and use the concepts of “knowledge pieces”, “transformation” and “correspondence” to analyse how the events became curatorially consequential. We argue that the events acted as sensitising devices for the exhibition team by bringing together ethnographic and critical design methods."

Online: https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0142694X21000326 

The ‘co’ in co-production: Museums, community participation and Science and Technology Studies

Helen Graham

03-09-2016 Cite as 10.15180; 160502 Research
Published in Spring 2016, Science Museums and Research
Article DOI: http://dx.doi.org/10.15180/160502

Online: http://journal.sciencemuseum.ac.uk/browse/issue-05/the-co-in-co-production/

Grahams essay diskuterer hvordan museene kan fornye seg som offentlige (og politiske) institusjoner og som kunnskapsprodusenter ved å sammenføye to former for co-produksjon. Den politiske som handler om å åpne opp for samarbeid med folk utenfor museene, og den vitenskapsfilosofiske som handler om at kunnskap om verden er basert på relasjoner mellom det materielle og det sosiale. Nøkkelord; Co-produksjon, forsamlinger (assemblages), hybrider, inter-aksjon, fenomener, relasjonell ontologi og ansvarlighet. Nøkkelteoretikere; Latour, Haraway, Barad.

“To think of museum collections more as processes, things which are congealed agencies of phenomena – produced through uncertain intra-actions – creates two possibilities for re-reading community participation as co-production. The first is to recognise fundamentally that knowledge, or anything, is always produce through interrelationships; it is emerging, shifting and reforming. This creates an ontological and epistemic basis for museums to extend their commitment to enabling more people to be active players in knowledge production and invention through cultivating and making more explicit the already-existing hybrid relationality between people, things and the world. The second is that it challenges the temporal assumptions generated by museums and their glass cases that we identified earlier – that the past is complete and the future is yet to come and best serviced by the institution and its structures – and indicates instead the necessity of political alternatives" (Graham, 2016)

...

“Whether it is possible to reinvent governmental and public institutions for the twenty-first century is part of what is at stake in the public policy approaches to co-production. Iterations of public policy approaches to co-production have implied that more people being involved can improve public services while also stabilising their legitimacy. Yet drawing in an STS genealogy of coproduction suggests that a more imaginative and ontologically expansive development of political legitimacy might emerge. It is through this that co-production, conceived in its more fundamental ontological sense, can be seen as a crucial way for museums to recast their public, epistemic and political roles” (Graham, 2016).

2020 Charlotte Ahnlund Berg (2020) "Tingens Metod följeprojekt" Sluttrapport, Riksantikvarieämbetet

(Fil: Tingens_Metod_foljeprojekt_Slutrapport_1.0.pdf)

I 2018 startet Malmö museers, Göteborgs stadsmuseums och Tekniska museet i Stockholm et prosjekt for å implementere tingenes metode i sitt arbeide. Riksantikvarieämbetet har fulgt prosjektet et års tid, og har skrevet denne rapporten.

Rapporten beskriver ambisjonen til tingene metode slik:

Tingens metode tar sikte på å knytte flere perspektiver og tolkninger til museenes gjenstander i dialog med ulike aktører. På denne måten får flere muligheten til å ta del i den felles kulturarven, noe som skaper økt tilgang til og tilgjengelighet i samlingene. Metoden bidrar også til styrket kunnskapsutvikling innen museet og skaper nye forbindelser mellom museenes samlinger og forskning.

To av konklusjonene er disse:

Du kan bruke en implementering av metoden for å skape organisasjonsutvikling. Siden metoden, hvis den skal lykkes, trenger å gjennomsyre museet på alle nivåer og funksjoner, er ledelsesspørsmålet viktig.

Arbeidet med metoden belyser også utfordringene og problemene som finnes i museenes samlingsarbeid - hull i samlingene, mangel på herkomst og informasjon om gjenstander som kan føre til usynlighet og feiltolkninger. Utfordringer knyttet til hvordan vi kan drive gjenstandsarbeid i dag og i fremtiden, blir klare. Tingenes metode gir igjen rom for forskjellige metoder. Kanskje kan det kalles en filosofi.

Les mer i rapporten!

2020 Ole Marius Hylland, Nanna Løkka, Anne-Sofie Hjemdahl, Bård Kleppe Museum og samfunn. En utredning om museenes samfunnsroller i lys av museumsreformen, Telemarksforskning, https://www.telemarksforsking.no/publikasjoner/museum-og-samfunn/3620/

Fra Rapportens egen nettside heter det:

"Museum og samfunn er en utredning om museenes samfunnsroller, særlig i lys av museumsreformen. Utredningen er gjennomført på oppdrag for Kulturdepartementet, og den bygger på en kombinasjon av dokumentstudier, litteraturstudier, casestudier og kvantitative data. Den tar for seg erfaringer med og resultater fra museumsreformen, og hvordan museene har forstått og fortolket sin samfunnsrolle. Vi beskriver gjennomføring og virkemidler i museumsreformen og ser på hvordan museumsreformen har påvirket museumsfeltet i Norge. Rapporten ser også på hvordan museene selv forstår sine oppgaver og hvordan de har arbeidet for å fylle samfunnsrollene sine med konkret, mangfoldig museumsarbeid."

Rapporten er bredt anlagt. Her er bare et par utvalgte poenger som angår forholdet mellom museumsarbeid og forskning:

• De aller fleste museer vurderer seg selv som kunnskapsinstitusjoner, men forskning og akademisk formidling vurderes som blant de minst viktige oppgavene. (side 8). Dette, tenker vi, er ikke et paradoks. Det er konsistent med hvordan vi selv tenker om kunnskapsarbeid.
• Tingenes metode og Museenes kunnsapstopografit trekkes frem som relevante prosjekter for hvordan museer har utforsket forholdet mellom forskning og øvrig museumsarbeid. (side 119 ff)
• Rapporten har en viktig diskusjon av hvordan den norske museumssektoren både kan utvikle det rapporten omtaler som et "mangfoldig museumslandskap" og forvalte og/eller leve opp til et "museumspolitisk generalistprinsipp". (side 127 ff)

2005 «Science, Text and Space: Thoughts on the Geography of Reading», i Transactions of the Institute of British Geographers 30(4). JSTOR: 391–401.

(fil: Livingstone_Knowledge_geographies.pdf)

Det er kanksje en selvfølgelighet, men lekevel: Alle vitenskapelige teorier er skrevet. De overføres ikke muntlig, de skrives, og de er uløselig knyttet til skriftkulturer. Denne artikkelen handler om tekstene som formidler og materialiserer vitenskapelige teorier, og spesielt om hvordan det å lese eller skrive en tekst blir formet av det stedet hvor man befinner seg. Tekster sirkulerer i geografiske rom – hit eller dit – og utformes og forstås av denne romlige eller geografiske dimensjonen. Darwin leses veldig ulikt i et biologibibliotek og et bedehus. Charles Darwin selv ble også formet av byggene, kulturene og miljøene han befant seg når han skrev.

Vitenskapelige tekster kan være "sanne" eller "gale" i forhold til den virkeligheten de beskriver, men de er uansett også formet av hvordan og hvor de er skrevet og lest, og av hvordan de har sirkulert fra steder til steder. For å forstå Darwins utviklingslære er det fint å vite noe om finkene på Galapagos, og hvordan disse fuglene fløy fra øy til øy. Men det er også nyttig å forstå hvordan Darwin selv beveget seg, fra bibliotek til bibliotek, i samfunn og kulturer preget av for eksempel kjønn- rase- og klasseforskjeller. Tekstene til Darwin har altså sin egen "topografi", formet av Darwins tid og sted, i tillegg til at Dawrins lære er formet av blandt annet Galapagos' geografi.

Vi var inspirert av Livingstone når vi tok i bruk begrepet "topografi". Kunnskapingens landskap. Men om en tekst er formet av det rommet og det miljøet hvor den skrives og leses, så er museenes kunnskaping kanskje ennå mer formet av det fysiske rommet. I museets haller møtes sakkunnskap og estetikk, forskning, kunst og håndverk, fagfolk og legfolk, unge og voksne. Museenes kunnskapstopografi er mangfoldig, og utstillinger blir til i dette mangfoldige spennet.

Livingstone fokuserer på Darwin og teksten, men var likevel nyttig for oss.

by Dagny Stuedahl, Torhild Skåtun, Ageliki Lefkaditou and Tobias Messenbrink

in European Heritage, Dialogue and Digital Practices Edited By Areti Galani, Rhiannon Mason, Gabi Arrigoni

(Fil: Participation_and_dialogue_Stuedahl_mfl.pdf)

Artikkelen viser hvordan et museum kan organisere sin virksomhet rundt aktiv dialog og deltakelse med publikum. Det empiriske eksempelet er hentet fra utstillingen FOLK på Teknisk museum, og samarbeidet med en gruppe ungdommer fra Groruddalen. Ungdommene ble invitert til å lage en kommentar eller et innspill til den kommende utstillingen.

Dialogen fordrer åpenhet, mot publikum, og artikkelen viser hvordan denne åpenheten er knyttet til mange utfordringer. Begge parter må kunne delta aktivt i dialogen. Overordnet sett er det en utfordring at museer er institusjoner som må være stabile for å være troverdige (Helen Graham siteres).

I artikkelen ser vi hvordan de museumsansatte som møtte ungdommen i Groruddalen måtte finne ut av hvordan de skulle lytte, og hvordan de kunne skape et rom hvor ungdommen snakket og turte å ta initiativer. De museumsansatte var autoriteter, men måtte skape situasjoner hvor den autoriteten ikke hemmet ungdommen. Samtidig ble det klart at dialogen, gjennom en serie møter, måtte struktureres. Alle deltakeren trengte noen metoder for å snakke sammen, og de trengte å se at samtalen hadde en retning, for den skulle jo ende opp i et konkret mål. Den metoden de innførte heter «Future Workshop». Den ble en ramme som virket kreativt forløsende for ungdommen. Samtidig bidro metoden til at de som arrangerte og deltok i samtalen med ungdommene fikk bedre støtte fra museets ledelse. «Future workshop» legitimerte prosjektet ved å være (eller selges som?) en vitenskapelig metode.

Artikkelen gir et veldig fint innblikk i hvordan man bygger tillit og deltakelse, hvordan det er en jobb som krever struktur og langsiktig tenking. «Åpenhet» og «autoritet» må skape hverandre; den første kan ikke erstatte den andre.

Artikkelen er også en tekst som krever en del innsats fra leseren. Etter Introduksjonen følger en lang teoretisk gjennomgang. Noen vil kanskje ha nytte av å hoppe til side 71, og lese litt empiri, før man hopper tilbake til teorien. Prøv deg gjerne litt fram. Det er ikke sikkert at lineær lesning av denne teksten er den beste!

Nyopptrykk i Nordisk museologi 2004 nr 2, (fil: Att_ställa_ut_historia.pdf)

Nyttig som en tidlig versjon av fine ideer vi nå kjenner godt. Introduksjon til artikkelen:

“I svensk museipedagogisk debatt ersätter man numera begreppet ”permanenta utställningar” med ”basutställningar” för att betona vikten av att betrakta också presentationen av ett museums huvudsamlingar som en tidsbunden företeelse, som måste förändras, som inte får låsas genom en permanent arkitektonisk infattning.” (Side 137)

Ågren om dioramaer, gir et lite innblikk i både form og innhold:

“Men också miljöbilderna är statiska. Man kan införa ett dynamiskt element – monitorer med vars hjälp filmer kan visas om miljöernaanvändning – och ljudband? Ett centralt problem blir att ta steget från ett åskådliggörande till ett levandegörande. Något som förutsätter en gemensam referensram för producenter och publik, och därför kräver att historien från tid till annan omformuleras, omvärderas – dvs. utställningarna görs om så att i nuet väsentliga aspekter i historien tas fram. Detta är förutsättningen för att en meningsfull relation till publiken ska kunna uppstå, en relation som leder till förståelse inte bara av historien, utan också av den egna situationen. Museimannen, som genom att välja utställningar, ämne och form för egna produktioner, är en opinionsbildare, attitydformare med utställningen som medium. Han måste …” (side 140-141)

(Referanser i artikkelen, for den som vil forfølge sporet videre: H. H. Frese, Anthropology and the public: the role of museums; Molly Harrison Changing museums).

Bjerregaard, Peter (2020), Exhibitions as Research Experimental Methods in Museums (ed) Routledge, 2020

Vi har lagt ut to artikler fra denne boka, lenger ned. Her er et sitat fra forordet til hele boka:

“Exhibitions as Research contends that museums would be more attractive to both researchers and audiences if we consider exhibitions as knowledge-​in-​the-​making rather than platforms for disseminating already-​established insights. Analysing the theoretical underpinnings and practical challenges of such an approach, the book questions whether it is possible to exhibit knowledge that is still in the making, whilst also considering which concepts of “knowledge” apply to such a format. The book also considers what the role of audience might be if research is extended into the exhibition itself.” (page i)

Bjerregaard, Peter (2020) "Introduction", in Peter Bjerregaard (2020), Exhibitions as Research Experimental Methods in Museums (ed) Routledge.

(fil: Bjerregaard_Introduction.pdf)

“This volume argues that museum exhibitions can effectively work as a particular way of doing research, a way of exploring the world around us rather than mirroring it. More than that, while this may not at first glance seem to be a particularly revolutionary statement, we contend that, if taken seriously, it does shake a number of the basic pillars of museum practice.

If the exhibition is research and not merely a way of communicating research, a number of questions arise: Can we exhibit something, which we do not know the end result of, which is still in the making? Which concepts of “knowledge” apply to such a format? How do we conceive of the roles between the partakers in an exhibition process if this is not a matter of giving shape to a given content? How do we conceive of the role of audiences in exhibitions if research is extended into the exhibition itself? Why, indeed, should we even think of exhibitions as research rather than a platform to communicate the results of research to a wider audience?” (Page 1)

reimo, Henrik (2020) "Sketches for a methodology on exhibition research, in Exhibitions as research", in Peter Bjerregaard (2020), Exhibitions as Research Experimental Methods in Museums (ed) Routledge.

(fil: Treimo_chapter_in_press.pdf)

I denne artikkelen setter Henrik Tingenes metode inn i en større museumpolitisk sammenheng:

“The past decades have witnessed a rich debate on museum reformation, including their structures and priorities along with increasing visitor numbers. In the same period, it has been found that research in museums has lost ground, and the traditional mandates of the museum – collecting, researching and displaying material culture – seem to have disintegrated. Facing a sort of identity crisis, museums are now being called upon to respond to the challenge. A promising way out, suggested by a wide range of scholars, points to practices of exhibition making as research, which embrace the epistemological value of engaging with objects and collections. Following up on these studies, in this chapter I suggest a method for museum research, slightly different from the academic model. In this regard, the concept of understanding as an alternative to knowledge (Arnold, 2016) seems fruitful. The method aims to strengthen museum work through an experimental exhibition practice where research functions as an integrative force. The concept of the ancient “thing” (meaning a gathering) is central in the method.” (Side 19)

av Ikujiro Nonaka, Ryoko Toyama and Noboru Konno

(Fil: SECI_Ba_and_Leadership_a_Unified_Model.pdf)

En artikkel som hadde inspirert Torhild. (Lars litt mindre entusiastisk… “"Temmelig “smart", om hermeneutikk, kunnskap og stille kunnskap, gjør det andre har funnet ut før ham til han eget”)

“Despite the widely recognised importance of knowledge as a vital source of competitive advantage, there is little understanding of how organisations actually create and manage knowledge dynamically. Nonaka, Toyama and Konno start from the view of an organisation as an entity that creates knowledge continuously, and their goal in this article is to understand the dynamic process in which an organisation creates, maintains and exploits knowledge.” (side 4)

Achiam, M. (2020). In H. McLaughlin & J. Diamond (Eds.), Science museums in transition. Unheard voices (pp. 44-48). London: Routledge.

(Fil: Achiam2020.pdf)

Hvordan kan man forvalte en balanse mellom medvirkning, eierskap, autoritet og kontroll? Altså hvem “eier” en utstilling, eller en forståelse? Hvem “kontrollerer” et budskap, hvem skaper kunnskap? Hvordan gis denne kunnskapen den autoritet, slik at den respekteres og verdsettes som “kunnskap”? Hva er “kunnskap som noe som kan ha autoritet, og hva kan autoritet være slik at den kan autorisere?

På tre korte sider gir Achiam oss både hint til hvordan slike spørsmål kan stilles, og hvordan de kan bevares. Vi må få tak i hele artikkelsamlingen!

Mark O'Neill (2006) Essentialism, adaptation and justice: Towards a new epistemology of museums, Museum Management and Curatorship, 21:2, 95-116.

av Mark O'Neill

(Fil: “ONeill_Towards a new epistemology of museums.pdf”)

Artikkelen spør “what are museums for?” Hva er meningen med et museum? Helt kort; det essensialistiske posisjonen er at museer er til for å stille ut ting, for de som vil se. Museer har ingen annen funksjon enn å være et museum, og de som vil komme er velkomne, på museets egen premisser.

De som tror på en tilpasningsfokusert epistemologi (“adaptive model”) har et kunnskapssyn som ser etter en funksjon ut over museets interne logikk. Ganske klart hvor sympatien ligger. F.eks her:

“Thus, a key problem in museum knowledge is that many staff are mounting exhibitions for an imaginary public which does not exist. Adaptive museums tend to be much more realistic and accepting about how visitors actually are, focusing their idealism not on an abstract perfect visitor, but on the capacity for every human being to grow and to realize their potential (O’Neill, 2001). They are also acutely aware of the diversity of visitors and potential visitors, and their tendency to visit museums as a social rather than a solitary activity. For adaptive museums, visitor research is a vital form of knowledge which must be as rigorous as collections research, and carry the same weight in shaping the museum strategy.” (side 106)