Elvelangs med Blind Spot

Av Lars Risan

Gjennom tre uker i september 2019 jobbet åtte studenter fra Akademi for Scenekunst sammen med Teknisk museums LAB. De lagde installsjoner til Elvelangs. De åtte studentene var Anna, Astrid, Ayana, Nana, Oda, Vilde, Sebastian og Trym. Elvelangs er et arrangement langs Akerselva, som har funnet sted hvert høstsolverv siden år 2000. Kommunen setter ut fakler og stiller turveien til rådighet, og et bredt utvalg lag, foreninger og enkeltpersoner utfolder seg kunstnerisk, til det elevelangs-vandrende publikumets glede. 

Elvelangs blind Spot plakat

Norsk Teknisk Museum og Akademi for Scenekunst ved Høgskolen i Østfold har siden 2010 samarbeidet for å undersøke det mulighetsrommet som ligger i å sammenføye en akademisk og en kunstnerisk tilnærming til museumsutstillinger.

Som en del av dette samarbeidet åpnet utstillingen Blind Spot på Teknisk museum, den 25. mai 2019. Utstillingen blir presentert som et rom som gir anlending til å utforske det «å se – og se etter». I katalogen heter det:

«Utformingen av BLIND SPOT skal vekke nysgjerrighet til å sirkulere i rommet og oppdage forskjellige lag av optiske illusjoner som er inspirert av museets samling av gjenstander om synet.»

Studentene som kom til Teknisk museum høsten 2019 var første års Bachelor-studenter i scenografi. Oppgaven de fikk hadde to utgangspunkt: Bruk Blind Spot, og bruk Akerselva. Læreren deres, Jakob Oredsson, beskrev studentenes oppgave på følgende måte:

Students will develop scenographic works for the river which are fundamentally about the river and its surrounding environment. Our intention will be that the scenographic works are Blind Spots in themselves, never about themselves, but rather always about their surroundings. Scenography always comes into being in relation to a context (text/story/location) and on this occasion the context is the river itself. As the workshop takes place during the time of the year in which the transition between lightness and darkness unfolds, attention will be directed towards this transition and its implications with regards to how environment is perceived. The works in themselves may become Blind Spots and the borders between context and scenography, foreground and background, inside and outside, lightness and darkness, will become Everything is Outside.

Den sceniske oppgaven hadde altså både et erkjennelsesteoretisk og et økologisk element: Blind Spot skulle møte elven, i et møte hvor studentene både skulle utforske hva det vil å se, eller ikke se, i lys og mørke, og hvordan mennesker og miljø møtes – i mørket, en kveld langs en elv, hvor det ville bli folksomt, for det var Elvelangs.

Kort om arbeidsprosessen

Studentene hadde tre uker til rådighet for prosjektet. De første tre dagene var de gjester på LAB i Teknisk museum. Den første dagen var to besøk viktige: På formiddagen fikk studentene se Blind Spot-utstillingen, som en del av en omvisning på museet. På ettermiddagen gikk vi langs elva sammen med Liv Husby fra Bydel Nordre Aker. Hun er ansvarlig for den delen av Elvelangs som går gjennom bydelen. Langs elva så vi på hvilke plasser som kunne egne seg for studentene. I løpet av turen fant Jakob og Liv tre egnede plasser. Studentene skulle jobbe i tre grupper og utforme tre installasjoner. Neste dag fikk studentene også et foredrag om den historiske utviklingen av industrien langs Akerselva, av konservator Dag Andreassen. Akademiet brukte også LAB som forelesningsrom.

De neste en og en halv ukene jobbet studentene mest ved sin skole, i Fredrikstad. Verkstedet ved museet fikk en «handleliste», og hjalp til med innkjøp av isenkram. I uke to besøkte studentene museet og elva en kveld, for å få en følelse med hvordan mørket la seg over elva.

De siste fire dagene før Elvelangs bodde studentene på pensjonat i Oslo, og jobbet sene kvelder langs elva, med museet som base. Museet stilte med en ansatt som jobbet sammen med dem, og sørget for at bygningen var tilgjengelig etter stengetid.

Tre lysprosjekter

Lys og mørke var viktig i prosjektene, og det viktigste tekniske hjelpemiddelet for alle tre prosjektene var batteridrevne LED-lyskastere. Her er en gjennomgang av hvordan de ble:

1: Skogen på andre siden, skyggene

En rekke lyskastere er plassert inne i skogen på andre siden av elven, rett nedenfor Frysja-senteret. Det er en skråning ned mot elven. Lyskasterne sveiper gjennom skogen, og lyser opp trærne, bakfra, slik at trærne blir skygger.


 

 DSC2686

Bilde 1: Lærer Jakob Oredsson fotograferer installasjon 1. (Fotografert med et kamera som fanger mye mer lys enn øyet, og som derfor gjør kvelden lys. Høyreklikk på bildene for å se dem i full størrelse.)

 

  DSC2687


Bilde 2: Installasjon 1, også her tatt med kamera som gir mer lys enn det man så.

 DSC2689


Bilde 3: Installasjon 1 var også mørke. Her tatt med kort lukketid. Noen ganger var det dette man så. Da måtte man
se etter.

Dette var en vanskelig installasjon å fotografere. Magien lå i at lyskasterne beveget seg, og mørket var like viktig som lyset. En forbipasserende sa følgende om installasjonen: «Den gjør at jeg ser skogen på en ny måte. Jeg legger merke til skogen, ser hvert blad, som en silhuett mot lyset.»

 

2: Broa og vannet

Her brukte studentene en bro over Akerselva som sin viktigste ramme. Noen lyskastere lyste ut over elva, noen lyste ned i vannet. De pulserte, sånn at vannet og elvebunnen ble synlig og forsvant, i en langsom rytme. Dette var en installasjon som til fulle gjorde elva til aktør i Elvelangs.


 DSC2701

Bilde 4: Installasjon 2 gjorde elva synlig.

 


 DSC2704

Bilde 5: Lyskastere med varmt lys fikk fram elvebunnens rødlige skjær. Det krevde nok litt kontemplasjon for å se denne installasjonen. Igjen, man måtte se etter.

 

 DSC2707


Bilde 6:
Installasjonen krevde noe av strømmen av folk. Publikum måtte se det litt svake lyset under broen, i lyset av fakler. Studentene satte opp fakler utover broen, for å lede publikum til siden, vekk fra veien.

 

3: Skjermene der mennesker og natur skapte hverandre

Det tredje studentprosjektet besto av syv lerreter spent opp på rammer. 2x2 meter pr. lerret. Lerretene ble plassert på et område der turveien deler seg i to, og til sammen utgjør et ganske åpnet område. Veien blir en park-aktig skog med fin bakke å bevege seg på, mellom trærne, midt mellom Frysja og Nydalsdammen.

Der de to første installasjonene var mer kontemplative, skapte de syv lerretene et intenst interaktivt rom. Helt personlig, og som en far fra Kjelsås som har «gått Elvelangs» minst ti ganger, opplevde jeg en installasjon som engasjerte publikum mer enn noen annen installasjon jeg har sett disse høstkveldene.

Det er vel sånn at det er lite som engasjerer mennesker mer enn andre mennesker. Det tror jeg er en universell sannhet, på tvers av alle kulturer. Her er noen bilder fra denne installasjonen.

 

Bilde 7, 8, 9, og 10: Å se natur kan være stort, kontemplativt, vakkert. Å se natur med mennesker med i bildet skaper umiddelbar identifisering:

 DSC2741

 DSC2743

 DSC2744

 DSC2746

 

To av skjermene var opplyst med varmt hvitt lys, og uten at det var noe vegetasjon mellom lyskilden og lerretet. Dette ble da skjermer som egnet seg godt til rent menneskelige skyggeteatre. Det var mange improvisasjoner av den typen her:

Serie elevelngs skjermer

Slik menneskelig aktivitet lå imidlertid ikke i veien for at spill mellom lys, skygger, refleksjoner og naturer kunne utforskes, som i og rundt denne skjermen:

DSC 0037

 

Her er de tre studentene i sin egen installasjon:

DSC 0058

I midten skimter man mennesket som silhuett, gjennom skyggen av henne selv. Mot lys ser man skygger, men gjennom skygger ser man lys. Dette er også en effekt man kan oppdage i Blind Spot-utstillingen.

-- * --

En av de ansatte ved Høgskolen i Østfold skrev dette til alle åtte studentene, i etterkant:

...The screens in the woods were like gates to dream, as if the forest had opened secret entrances to its spirit. Fairy tales unfolded in short moments when the audience found back to the very nature of their theatrical being. The gaze into the rivers opened the fragile substance of the shallow waters, that thin layer, anonymous in daytime. As if we had entered the river, we grasped the precariousness of that continuous flow. In the moment our attention risks to be taken over by our brains, the light slowly fades, making us understand the importance of the object of observation actually being the subject, reminding us to question our hegemonic approach to nature. And the minimal gesture to wake up the trees, having them float in a limbo between the real and the fictitious, dervishes in the middle of the urban grounds. The softly changing rhythm made the space viscous and the riverbank mysterious.

You have activated the Akerselva generously and humbly, not by punctuating it artistically, but by injecting its very own substance and hereby allowing for the visitors blend with the river and its surroundings, very much standing in the background as the authors; one of the most important and difficult aspects in our field! Congratulations!

-Serge von Arx