Vi har holdt "ting"

Et sentralt begrep i Tingenes metode er ”ting”. Gjenstander er selvfølgelig viktige i prosjektet, men en annen betydning av ting er nesten like viktig, nemlig ting i betydningen forsamling hvor ”saker av allmenn interesse diskuteres”.

I Tingenes metode er ”ting” i betydningen forsamling både et teoretisk poeng, og en praktisk metode. Det teoretiske poenget er at gjenstander kan være forsamlinger. Gjenstander skaper for eksempel forsamlinger hvis de er kontroversielle. Ta for eksempel Donald Trumps planlagte mur mot Mexico eller en el-sykkel. Mange mennesker vil være engasjerte i begge de to tingene, men de vil være uenige om hva tingene betyr og hvordan man skal bruke dem. Bruno Latour mener at for å fornye den offentlige debatten og demokratiet må vi ta utgangspunkt i slike kontroversielle ting og diskutere politikk ut i fra dem, ikke ut i fra abstrakte politiske saker. Det er kun på denne måten vi kan sikre et politisk engasjement i befolkningen. Den praktiske metoden handler om å helt konkret avholde slike ”ting” hvor det er konkrete gjenstander som er utgangspunktet for diskusjonen, og ideelt sett, skaper forsamlingen. I prosjektet Skjeletter i skapet har vi avholdt fire slike ”ting”. To i november 2016 med voksne deltakere og to i april 2017 med elever i syvende klasse.

Helt konkret foregikk disse ”tingene” på denne måten:

1. Invitasjon til ”Ting” sendes ut
2. Det rigges til ”Ting” ved at de aktuelle gjenstandene settes frem et sted hvor det er plass til at en gruppe på ca 15 kan se dem godt.
3. Forsamlingen kommer. Først får de en introduksjon til konseptet og så samles alle deltakere omkring tingene.
4. Tinget foregår. Prosjektleder Ellen Lange har forberedt noen spørsmål, men ellers går samtalen etter deltakernes innfall. Det varer ca 1 time. Samtalen tas opp/det noteres stikkord og det fotograferes underveis.
5. Oppsummering sammen med deltakerne
6. Etterarbeid. Dokumentasjon samles og notater renskrives eller opptak transkriberes.

"Tingene” i november i fjor og de vi holdt i april i år var litt forskjellige med hensyn til hvordan punkt 1. foregikk. I den første runden ønsket vi å invitere folk som hadde en interesse i museets samling av menneskelige levninger, eller menneskelige levninger mer generelt. Vi ønsket at det skulle være en relasjon mellom de som kom og tingene som sto på bordet. Det var for at diskusjonen skulle handle om reelle problemstillinger og for å etterleve det teoretiske grunnlaget til prosjektet som sier at det er urealistisk og umulig at alle mennesker skal være interessert i og engasjert i alle mulige offentlige spørsmål. For å få en reell samtale om reelle problemer må man inkludere de som faktisk er berørt av problemet, og i denne situasjonen, tingene. Vi sendte derfor invitasjonen ut til folk vi tenkte kanskje hadde en interesse og en relasjon. Men den forsamlingen vi kunne skape var avhengig av prosjektdeltakernes personlige kontakter og faglige nettverk og av prosjektdeltakernes allerede eksisterende forestillinger om hvilke relasjoner samlingen har. Ideelt sett ville vi ønsket å inkludere relasjoner vi ikke allerede tenker på, men det er, naturlig nok, ganske vanskelig å få til. Dette er kanskje den største utfordringen med metoden, og det kan leses mer om i den avsluttende katalogen for prosjektet ”Tingenes metode – museene som tingsteder”.

I ”tinget” vi holdt med skoleelevene var dette premisset satt til side og vi inviterte på den måten museet ellers pleier å inkludere ungdommer, ved å sende invitasjoner til skolene i byen. På denne måten vil man inkludere lærere som synes prosjektet er interessant, men man får med en gruppe ungdommer som forventes å engasjere seg uten å nødvendigvis ha noen som helst grunn til å være interessert i det de presenteres for. Vi valgte likevel å gjøre det på denne måten fordi det var en måte å teste metoden på og nå noen andre enn de vi inkluderte i de to foregående tingene. På denne måten kunne vi avdekke noen av tingenes relasjoner som vi i prosjektgruppa ikke allerede kjente til.

Gjenstandskonservator Hilde Skogstad som var med på ”tinget” med skoleelevene forteller om sin opplevelse: 

“Jeg var jo bare med på workshop med skoleklassene, som sannsynligvis en ganske annerledes workshop enn med voksne fagfolk, men uansett, som gjenstandskonservator med litt ekstra fokus på gjenstandenes sikkerhet vil jeg for det første si at jeg syntes det hele fungerte veldig bra!

For det første var det veldig fint at utvalget av preparater ble gjort delvis utifra hvilke som var i best tilstand, og at det var forståelse for dette hensynet.

Noe jeg også vil ta med meg som en positiv erfaring var at elevene hadde en fin og respektfull holdning til gjenstandene, det var ingen som forsøkte å ta eller løfte på dem, og det var ikke nødvendig å være den "strenge konservatoren" som sier "Nei". Dette gjør jo at man får en videre optimistisk innstilling til lignende workshoper og generell besøksdeltagelse.

Noe jeg også synes var interessant, og som kanskje mer indirekte er relatert til min rolle som gjenstandskonservator, var elevenes interesse for materialiteten ved gjenstandene; de stilte spørsmål som "hva slags væske er det de ligger i?" "Hvorfor ser de ut som de gjør"? Hva har man gjort for at de skal bevares sånn?". De hadde en nysgjerrighet rundt praktiske detaljer/fakta, ikke "bare" følelsesmessige reaksjoner på å se de menneskelige levningene. Når man selv jobber med de mer fysiske aspektene ved gjenstandene så er sånne reaksjoner litt ekstra gøy.

Avslutningsvis har workshopen såklart fått meg til å innse at det er sårt behov av en konserveringsmessig innsats rundt preparat-samlingen. Ca 1/4 er i for dårlig tilstand til å vises fram på workshop. Ikke bare fordi håndtering øker nedbrytning av disse, men også fordi de rent visuelt er så dårlig bevart at jeg mener det er problematisk i forhold til ICOMS etiske retningslinjer som sier at menneskelige levninger skal vises fram på en respektfull måte. Min ambisjon er å så godt det går å gjøre noe med dette!”

I tre av de fire ”tingene” ble hele samtalen tatt opp og transkribert, mens det siste ble dokumentert ved hjelp av notater. Alle ”tingene” ble fotografert, særlig med fokus på hvilke gjenstander som vekket interesse og diskusjon. I november ble ”tingene” etterfulgt av en workshop hvor deltakerne lagde små utstillinger med gjenstandene, mens skoleklassene avsluttet sesjonen ved å skrive ned tilbakemeldinger på post-its og ark som ble samlet inn, men ikke diskutert i plenum. Begge deler var en måte å få mer dokumentasjon på hvordan deltakerne i tinget oppfattet gjenstandene og forholdt seg til dem.

Etter ”tingene” har prosjektleder Ellen Lange sammen med resten av prosjektgruppa arbeidet videre med materialet og det har blitt et viktig utgangspunkt for utstillingen Skjeletter i skapet.