Erfaringer fra stjernekikkertverkstedet

Kvelden fredag 9. september møtte nærmere 100 barn og voksne opp på det gamle folkeobservatoriet i Holmenkollen for å lage sin egen stjernekikker se ut på nattehimmelen, og oppleve utstillingen FOLKEOBSERVATORIET.

 

Foto: Silje-Marie Salhus


Arrangementet som foregikk fra kl. 20 00 – 2200 var satt opp i samarbeid med utstillingsprosjektet FOLKEOBSERVATORIET og var utviklet og gjennomført av duoen Mathias Aksvik og Silje-Marie Salhus og Teknisk museum. Målet var å gi folk muligheten til å oppleve Folkeobservatoriet som bygning, lokalitet og sosialt samlingssted og selv se noen av himmellegemene ved hjelp av enkle selvproduserte kikkerter. Med dette ønsket vi å gjenskape noe av ideen bak Folkeobservatoriet, slik det ble etablert på slutten av 1800-tallet.


Da det som antakelig var verdens første folkeobservatorium åpnet på Abelhaugen i Slottsparken i 1885 var det en helt nye arena for folk å møtes og oppleve himmellegemene på. Kombinasjonen av et observatoriebygg og en gigantisk stjernekikkert tilgjengelig for alle, ga både rom og mulighet for et nytt blikk. Det folk så fascinerte og ansporet til diskusjoner om både astronomi og skaperverket.


Etter at instrumentmaker og ansvarlig for folkeobservatoriet, Christian Holberg Gran Olsen døde i 1921, har det ikke vært observatorievirksomhet i Holmenkollveien 119. Bygget har vært brukt til både lager og privat bolig, og fra 2012 ble den av Kulturetaten i Oslo kommune omgjort til kunstnerbolig. Utstillingen FOLKEOBSERVATORIET revitaliserte og tilførte nytt innhold til ideen folkeobservatorium ved å sammenstille den materielle historien til stjernekikkerten og bygningen, og ikke minst lokaliteten, med samtidskunst. Utstillingen åpnet Folkeobservatoriet igjen, med mulighet for alle til å se og undre seg over ting de ikke tidligere har sett.

 

Foto: Silje-Marie Salhus


I forhold til ambisjonen med prosjektet Tingenes metode om å arbeide med utgangspunkt i gjenstander (Kikkerten og observatoriebygget) og aktivisere relasjoner disse materielle fragmentene kan tenkes å ha, fungerte stjernekikkerverkstedet svært godt. Arrangementet var kanskje den første samlingen av folk i og omkring observatoriet for å se på himmellegemer siden virksomheten ble nedlagt for omkring 100 år siden. Ved hjelp av enkle midler som brilleglass, tape og papir, produserte barn og voksne sine egne stjernekikkerter som ga klare bilder av månens krater og fjellkjeder. Om ikke forstørrelsen (x20) kunne måle seg med Olsens kikkert (x1200) var atmosfæren spesiell og opplevelsen nok uforglemmelig for de frammøtte. Det møtet som fant sted mellom den stedsspesifikke opplevelsen, nærværet til bygningen og indirekte til "Olsens kikkert" og historien om Folkeobservatoriet, og den kroppslige og intellektuelle erfaringen med disse enkle kikkertene var unik.


Stjernekikkertverkstedet er et vellykket eksempel på hvordan Tingens metode kan bidra til å åpne museet for deltakelse fra omverden omkring prosjekter på flere måter. Askvik og Salhus arbeider med å utvikle et konsept for selvlagde stjernekikkerter og de ønsker å skape interesse for både det enkle og teknisk mulige og engasjement for stjernehimmelen og kunst. Gjennom å bli involvert å bli involvert i arbeidet med Tingens metode har deres stjernekikertprosjekt kommet et langt skritt videre.

Les mer om Stjernekikkert-prosjektet til Askvik og Salhus på www.brillekikkert.no.

Utdypende rapport fra Mathias Askvik og Silje-Marie Salhus (nedlastbar pdf).

Foto: Silje-Marie Salhus

Emneord: Olsens kikkert, erfaringer,, Artikler