Andre samling for delprosjektene

Tirsdag 27. september var deltakere fra alle delprosjektene samlet for andre gang i år. Temaet for seminaret denne gangen var Kongoblikk – Blikk på Kongo, og spørsmålet om hvordan det å ta utgangspunkt i tingene kan bidra til at museet åpner seg for nye mennesker og nye perspektiver.

 

Dagen startet med presentasjon av de forskjellige delprosjektene og deltakerne, før Tone og Isabelle viste rundt i den nyåpnede utstillingen Kongoblikk.

Kongoblikk er resultatet av et samarbeid mellom Kulturhistorisk museum og medlemmer av det kongolesiske miljøet i Norge. Isabelle Riziki Maroy har vært ansatt på Kulturhistorisk museum og har vært bindeleddet mellom museet og det kongolesiske miljøet. Gjennom besøk i magasinet og seminarer på museet har Isabelle og den eksterne arbeidsgruppa valgt ut hvilke genstander og historier som skulle med i utstillingen. Isabelle fortalte blant annet at hun oppdaget gjenstander hun aldri hadde sett før, mens Tone fortalte at museet fikk fortalt historier om tingene som de ikke kjente til tidligere. Evaluering og refleksjoner om prosjektet vil publiseres her på tingenesmetode.no senere.

Etter lunsj fordelte vi oss i grupper for å diskutere dagens tema, med oppsamling i fellesskap til slutt. I løpet av samtalen kom det opp en rekke spennende problemstillinger og spørsmål, men det var særlig tre temaer knyttet til inkludering som samtalen kretset om. Det var prosess, konflikt og resultat. Videre følger en oppsummering av det som ble diskutert knyttet til de tre temaene.

Inkludering og prosess

Tingenes metode utfordrer intern organisering. Dynamikken er annerledes og krever andre rutiner og andre samarbeid. Hva slags rammer trenger vi? Hvordan presentere metoden for ledelsen? Vi vet ikke hvor vi skal, og det er poenget. Hvor stramme planer kan man ha i denne typen prosjekter? Kan man tenke at man improviserer over en plan? En styrke med metoden, er at det ikke tenkes i årevis, det er bare å gjøre! (det står jo i konflikt til planlegging da)

Tingenes metode handler om å aktivere relasjoner mellom tingene og andre aktører (se Latour og Law i litteraturlista). Men hvordan holde styr på alt som aktivieres? Når skal vi stoppe? Vi gjør noe annet enn at museet bestemmer, men det er likevel ikke helt over i gi fra seg all kontroll. Man møtes på midten. Museet skal / kan være en aktiv part i prosjektene, kan museet også utfordre deltakerne? Co-production skjer i møtet mellom museet og eksterne parter (Se Bunning og Graham i litteraturlista).

Ettersom Tingenes metode er et utviklingsprosjekt er det viktig at prosjektene dokumenteres, men hvordan gjør man det på best mulig måte? Viktig å tenke igjennom hva man trenger dokumentasjonen til. Kanskje kan man lage seg et system for hva som skal dokumenteres og hvordan.

Inkludering og konflikt

Diskusjonen om dokumentasjon av prosess fikk fram problemstillingen om hvordan museet kan bruke bilder av eksterne medvirkende og historiene de forteller. Hvordan unngår man uenighet og misforståelser om hvordan bilder og materiale brukes? Hvor lenge oppbevarer museet bildene? Kan de senere bli brukt i andre kontekster? Kan man dokumentere prosess uten å dokumentere mennesker?

Fotografering kan ødelegge en uformell stemning. I noen settinger kan det fungere bedre å fotografere med mobiltelefon enn et stort kamera.

Eksempelet med bilder viser at inkludering krever kommunikasjon, også etter prosjektslutt. Museet må ta på alvor og følge opp det som settes i gang.

Hvor mye ansvar legger vi på dem som inkluderes? Skal vi bruke risikoanalyse før prosjekter? Hvordan kan vi forventningsavstemme med de som inkluderes?
Museets status påvirker forventningene hos de vi involverer – vi kan spille på det og bli fanget av det.

Metoden kan vise at identiteter består av mange nyanser. Det er ”uenighetsfelleskapene” som gjør oss menneskelige. Uenighet er ikke nødvendigvis negativt.

Inkludering og resultat

De personlige relasjonene og historiene er ofte det som gjør prosjektene spennende, men hvordan synliggjør vi personlige relasjoner i den ferdige utstillingen?

Ting kan fungere som verktøy for å få frem nye historier og relasjoner. Skal tingene nødvendigvis være med i den endelige utstillingen? Fortsetter tingene å være et verktøy for å få frem nye historier og relasjoner når de er i utstillingen? Bør gjenstandslappene bli hengende på? For å fremheve prosess og samling at de er en del av en samling.

Hva er forholdet mellom prosess og resultat? Hvor synlig skal prosessen være i resultatet? Skal utstillingen være eksperiementell hvis prosessen var det?

Metoden har potensial for å skape noe nytt, bidra til å endre noe der ute, ikke bare beskrive. Tingenes metode, kan kanskje beskrives som en utforskende diskusjon omkring ting.

Deltakere på seminaret

Fra NTM: Henrik Treimo, Ellen Lange (fram til lunsj), Ingrid Thomassen, Hege Huseby
Fra KHM: Peter Bjerregaard, Isabel Riziki Maroy, Ellen C. Holte, Farideh Faramarzi, Tone Cecilie Simensen Karlgård, Einar Hellvik, Eili Lindøe (fram til lunsj)
Fra OM: Reidun Johannesen, Gro Røde, Annelise Bothner-By, Kjersti Lind.

Emneord: Seminar,, Artikler